[...] Translators just didn't get recognition, they didn't expect to make much of a living, just get by. Very few people were actually trained as translators, but most had a solid college education and a solid knowledge of languages, at least their own language. I had a friend who fell exactly into that category and my circle of friends expanded to include other translators. I found them to be much more interesting as people, and discovered that we often had similar life experiences. I never had trouble making friends, but I always felt "different" and I'm sure they felt it too. When my friend retired, she recommended me as her replacement. I now entered the realm of Reinsurance, of which I knew nothing. I was also the only translator there, and didn't have much to fall back on. However, it was another notch up....
On my new job, I started looking through the files, asking questions and got the company to enroll me in Insurance courses. The College of Insurance was across the street, and I consulted fire codes, insurance policies and fire extinguisher catalogs in their library. I was learning what I had never had the luxury of being able to do before: research. The first time I had to translate a proposal for purposes of insurance of a nuclear plant, I got a call from the head man in that department, congratulating me on the job I had done. "Compares favorably with what we are used to," he said. What an upper! What happened was that I consulted a document in the files similar to the one I was tackling for guidance, but when I saw that my predecessor had used the word "nucleus" instead of "core", I realized that the files were useless to me. I went across the street to the library and looked up "nuclear plants." I immediately found all the terminology I needed.
It takes a great deal more than that to be a good translator these days, of course. [...] | [...] Oversettere ble bare ikke anerkjente, de forventet ikke å tjene mye, bare å klare seg. Veldig få var faktisk utdannet som oversettere, men de fleste hadde en solid høyskoleutdanning og en solid språkkunnskap, i alle fall i deres eget språk. Jeg hadde en venn som falt nøyaktig inn i den kategorien og vennekretsen min utvidet seg til å inkludere andre oversettere. Jeg syntes de var mye mer interessante som mennesker, og oppdaget at vi ofte hadde like livserfaringer. Jeg hadde aldri vanskeligheter med å få venner, men jeg følte meg alltid "annerledes" og jeg er sikker på at de og følte det. Da vennen min ble pensjonist, anbefalte hun meg som sin etterstatter. Jeg steg nå inn i riket av Gjenforsikring, som jeg ikke visste noe om. Jeg var også den eneste oversetteren der, og hadde ikke mye å støtte meg til. Men, det var nok et hakk opp.... I min nye jobb, begynte jeg å se gjennom filene, stilte spørsmål og fikk firmaet til å melde meg på Forsikringskurs. The College of Insurance lå rett over gaten, og jeg konsulterte brannforskrifter, forsikringspoliser og brannslukningsapparatkataloger i biblioteket deres. Jeg lærte det jeg aldri hadde hatt luksusen av å kunne gjøre tidligere: å forske. Første gang jeg måtte oversette et forslag til formål med forsikring av et kjernekraftverk, fikk jeg en telefon fra sjefen i den avdelingen, som gratulerte meg for den jobben jeg hadde gjort. "Sammenlignes positivt med det vi er vant med", sa han. For en opptur! Det som skjedde var at jeg konsulterte et dokument i filene lik den jeg brukte i veiledning, men da jeg så at min forgjenger hadde brukt ord som "cellekjerne" i stedet for "kjerne", så forstod jeg at filene var ubrukelige for meg. Jeg gikk over gaten til biblioteket og slo opp "kjernekraftverk". Jeg fant umiddelbart all den terminologien jeg trengte. Det krever mye mer enn det for å være en god oversetter i dag, selvfølgelig. [...] |