[...] Translators just didn't get recognition, they didn't expect to make much of a living, just get by. Very few people were actually trained as translators, but most had a solid college education and a solid knowledge of languages, at least their own language. I had a friend who fell exactly into that category and my circle of friends expanded to include other translators. I found them to be much more interesting as people, and discovered that we often had similar life experiences. I never had trouble making friends, but I always felt "different" and I'm sure they felt it too. When my friend retired, she recommended me as her replacement. I now entered the realm of Reinsurance, of which I knew nothing. I was also the only translator there, and didn't have much to fall back on. However, it was another notch up....
On my new job, I started looking through the files, asking questions and got the company to enroll me in Insurance courses. The College of Insurance was across the street, and I consulted fire codes, insurance policies and fire extinguisher catalogs in their library. I was learning what I had never had the luxury of being able to do before: research. The first time I had to translate a proposal for purposes of insurance of a nuclear plant, I got a call from the head man in that department, congratulating me on the job I had done. "Compares favorably with what we are used to," he said. What an upper! What happened was that I consulted a document in the files similar to the one I was tackling for guidance, but when I saw that my predecessor had used the word "nucleus" instead of "core", I realized that the files were useless to me. I went across the street to the library and looked up "nuclear plants." I immediately found all the terminology I needed.
It takes a great deal more than that to be a good translator these days, of course. [...] | [...] Translatører fikk rett og slett ingen anerkjennelse. De forventet ikke å tjene så mye, målet var å klare seg. Veldig få hadde formell utdannelse som translatører, men de fleste hadde solid høyere utdanning og god kunnskap om språk, i det minste sitt eget språk. Jeg hadde en venn som falt nøyaktig inn i denne kategorien og min vennesirkel utvidet seg til å inkludere også andre translatører. Jeg oppdaget at de var mer interessante som mennesker og fant ut at vi ofte hadde lignende livserfaringer. Jeg hadde aldri problemer med å få venner, men jeg følte meg alltid annerledes og jeg er sikker på at de følte det samme. Da vennen min pensjonerte seg, anbefalte hun meg som sin etterfølger. Jeg gikk nå inn i reassuranseverdenen, noe jeg ikke hadde noen kunnskap om. Jeg var også den eneste translatøren der og jeg hadde ikke mye å falle tilbake på. Uansett, det var et nytt trinn oppover... På min nye jobb så begynte jeg med å se gjennom filene, stille spørsmål og fikk selskapet til å melde meg på forsikringskurs. Forsikringshøyskolen var rett over gata og jeg konsulterte branntekniske koder, forsikringspoliser og kataloger over brannslukkingsapparater i biblioteket der. Jeg lærte noe jeg aldri har vært privilegert nok til å kunne gjøre; forundersøkelser. Den første gangen jeg måtte oversette et forslag over forsikringsgrunnlaget til et kjernekraftverk, fikk jeg en telefon fra sjefen i det departementet som gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. "Sammenlignet med det vi er vant til, ser dette fordelaktig ut" sa han. "For en opptur!" Det som skjedde var at jeg brukte et lignende dokument i filsystemet som støtte, men da jeg oppdaget at forgjengeren min hadde brukt ordet "nukleus" i stedet for "kjerne" innså jeg at filene var ubrukelig for meg. Jeg gikk over gata til biblioteket og slo opp under "kjernekraftverk". På et øyeblikk fant jeg all fagterminologien jeg hadde bruk for. I dag kreves det selvfølgelig mye mer enn dette for å bli en god translatør.[...] |