[...] Translators just didn't get recognition, they didn't expect to make much of a living, just get by. Very few people were actually trained as translators, but most had a solid college education and a solid knowledge of languages, at least their own language. I had a friend who fell exactly into that category and my circle of friends expanded to include other translators. I found them to be much more interesting as people, and discovered that we often had similar life experiences. I never had trouble making friends, but I always felt "different" and I'm sure they felt it too. When my friend retired, she recommended me as her replacement. I now entered the realm of Reinsurance, of which I knew nothing. I was also the only translator there, and didn't have much to fall back on. However, it was another notch up....
On my new job, I started looking through the files, asking questions and got the company to enroll me in Insurance courses. The College of Insurance was across the street, and I consulted fire codes, insurance policies and fire extinguisher catalogs in their library. I was learning what I had never had the luxury of being able to do before: research. The first time I had to translate a proposal for purposes of insurance of a nuclear plant, I got a call from the head man in that department, congratulating me on the job I had done. "Compares favorably with what we are used to," he said. What an upper! What happened was that I consulted a document in the files similar to the one I was tackling for guidance, but when I saw that my predecessor had used the word "nucleus" instead of "core", I realized that the files were useless to me. I went across the street to the library and looked up "nuclear plants." I immediately found all the terminology I needed.
It takes a great deal more than that to be a good translator these days, of course. [...] | [...] Oversettere fikk bare ikke anerkjennelse og de forventet ikke å tjene særlig med penger, bare å klare seg. Veldig få var faktisk faglærte oversettere, men de fleste hadde en god universitetsutdannelse, og en solid språkkunnskap, i hvert fall i morsmålet sitt. Jeg hadde en venn som befant seg nøyaktig i den kategorien, og vennegjengen min utvidet seg til å inkludere andre oversettere. Jeg syntes de var mye mer interessante som folk, og oppdaget at vi ofte hadde de samme livserfaringene. Jeg hadde aldri problemer med å skaffe meg venner, men jeg følte meg alltid litt «annerledes» enn de andre og jeg er sikker på at de følte det samme. Da vennen min pensjonerte seg så anbefalte hun meg som sin erstatter. Jeg befant meg dermed i gjenforsikringsbransjen, noe jeg visste ingenting om. Jeg var den eneste oversetteren der, og jeg hadde ikke så mye å falle tilbake på. Men, det var ett nytt steg opp … På min nye jobb, begynte jeg å søke gjennom filer, stille spørsmål og fikk selskapet til å melde meg opp på forsikringskurs. Forsikringslinjen ved universitetet var rett over gaten, og jeg rådførte meg om brannforskrifter, forsikringspoliser og kataloger om brannslukningsapparat ved biblioteket deres. Jeg lærte om det som jeg aldri hadde hatt muligheten til å gjøre. Forskning. Den første gangen jeg måtte oversette et forslag, hvis hensikt var å forsikre et kjernekraftverk, så ringte formannen for den avdelingen og gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. «Sammenlignes gunstig med hva vi er vant til» var ordene hans. For en seier! Det jeg hadde gjort var at jeg hadde benyttet meg av et dokument for veiledning blant mappene. Dokumentet var likt det jeg arbeidet med, men da jeg så at forgjengeren min hadde brukt ordet «nukleus» istedenfor «kjerne», skjønte jeg at mappen var unyttig for meg. Jeg vandret over gaten til biblioteket og søkte opp «kjernekraftverk» og fant umiddelbart all den terminologien jeg hadde behov for. Det kreves en del mer enn dét for å være en god oversetter den dag i dag, selvfølgelig. [...] |