ProZ.com translation contests »
1st Annual ProZ.com Translation Contest: "Awakening" » English to Norwegian » Entry by EC Translate

Source text in English

Translation by EC Translate (#8027)

Heathrow Airport is one of the few places in England you can be sure of seeing a gun. These guns are carried by policemen in short-sleeved shirts and black flak-jackets, alert for terrorists about to blow up Tie-Rack. They are unlikely to confront me directly, but if they do I shall tell them the truth. I shall state my business. I’m planning to stop at Heathrow Airport until I see someone I know. (...)

Astonishingly, I wait for thirty-nine minutes and don’t see one person I know. Not one, and no-one knows me. I’m as anonymous as the drivers with their universal name-cards (some surnames I know), except the drivers are better dressed. Since the kids, whatever I wear looks like pyjamas. Coats, shirts, T-shirts, jeans, suits; like slept-in pyjamas. (...)

I hear myself thinking about all the people I know who have let me down by not leaving early on a Tuesday morning for glamorous European destinations. My former colleagues from the insurance office must still be stuck at their desks, like I always said they would be, when I was stuck there too, wasting my time and unable to settle while Ally moved steadily onward, getting her PhD and her first research fellowship at Reading University, her first promotion.

Our more recent grown-up friends, who have serious jobs and who therefore I half expect to be seeing any moment now, tell me that home-making is a perfectly decent occupation for a man, courageous even, yes, manly to stay at home with the kids. These friends of ours are primarily Ally’s friends. I don’t seem to know anyone anymore, and away from the children and the overhead planes, hearing myself think, I hear the thoughts of a whinger. This is not what I had been hoping to hear.

I start crying, not grimacing or sobbing, just big silent tears rolling down my cheeks. I don’t want anyone I know to see me crying, because I’m not the kind of person who cracks up at Heathrow airport some nothing Tuesday morning. I manage our house impeccably, like a business. It’s a serious job. I have spreadsheets to monitor the hoover-bag situation and colour-coded print-outs about the ethical consequences of nappies. I am not myself this morning. I don’t know who I am.
Heathrow flyplass er et av de få stedene i England hvor du kan være sikker på å se et våpen. Disse våpnene bæres av politimenn i kortermede skjorter og svarte, skuddsikre vester, på vakt mot terrorister på vei til å sprenge Tie-Rack. Det er lite sannsynlig at de vil konfrontere meg direkte, men om de gjør det skal jeg fortelle dem sannheten. Jeg skal si dem hva jeg har tenkt til å gjøre. Planen er å bli værende på Heathrow flyplass inntil jeg ser noen jeg kjenner. (...)


Utrolig nok venter jeg i trettini minutter uten å se én person jeg kjenner. Ikke én eneste, og ingen kjenner meg. Jeg er like anonym som sjåførene med sine universelle navneskilt (noen etternavn kjenner jeg), bortsett fra at sjåførene har bedre klær. Siden barna kom til verden ser alt jeg tar på meg ut som om det er pysjamas. Frakker, skjorter, T-skjorter, jeans, dresser; som godt brukte pysjamas.


Jeg hører meg selv tenke på alle de jeg kjenner som har skuffet meg ved ikke å reise tidlig en tirsdag morgen til glamorøse europeiske destinasjoner. Mine tidligere kollegaer på forsikringskontoret må forsatt være limt til pultene sine, slik jeg sa de alltid ville være, da jeg også satt fast der, kastet bort tiden min og ikke klarte å bestemme meg, mens Ally fortsatte videre, sluttførte PhD-graden sin og fikk sitt første forskningsstipendiat ved universitet i Reading, hennes første forfremmelse.


Våre mer nylige voksne venner med seriøse jobber og som jeg derfor halvt venter å kunne se hvert minutt, forteller meg at det å være hjemmeværende er et respektabelt yrke for en mann, modig til og med, ja, mannlig å være hjemme med barna. Disse vennene våre er primært Ally sine venner. Det ser ikke ut til at jeg kjenner noen lenger, og vekk fra barna og flyene over meg, hører jeg meg selv tenke, jeg hører tankene om en protest. Dette er ikke hva jeg hadde håpet å høre.

Jeg begynner å gråte, uten ansiktsuttrykk eller hulking, kun store, stille tårer som triller ned over kinnene mine. Jeg vil ikke at noen skal se meg gråte, jeg er nemlig ikke den type person som brekker sammen på Heathrow flyplass på en intetsigende tirsdag. Jeg administrerer hjemmet vårt upåklagelig, som en forretning. Det er en seriøs jobb. Jeg har regneark til overvåkning av støvsugerposen og fargekodete utskrifter om de etiske konsekvensene av bleier. Jeg er ikke meg selv denne morgenen. Jeg vet ikke hvem jeg er.